Også countrymusikken har sin hype – og Steff Nevers får nå en oppmerksomhet som han neppe hadde drømt om da han sendte inn sin selvinnspilte plate til et stort plateselskap.

– For å si det slik: Det var de som ringte meg, konstaterer Steff Nevers, alias Steffen Lundemo fra Drammen, på telefon fra en gate på Gardermoen der han er på vei et eller annet sted ut i Norge.

Jordnær

Men like jordnær høres han ut. Tross at bransjebladet FaroJournalen brukte tittelen «Tidenes debutant» om satsingen til Universal Music Group; en satsing som inkluderer en kampanje som – ifølge sjef for underbruket Slagerfabrikkens sjef Harald Tømte – er «kanskje den tyngste vi har kjørt noen gang med en debutartist».

Steff Nevers’ ansikt – under den obligatoriske cowboyhatten – blir å se på i TV-reklamer hele april og angivelig som gjest i ymse fjernsynsprogrammer utover.

Og 4. mai skal han verdenslanseres etter å ha blitt signert også hos det tyske selskapet AGR. De utgir egentlig amerikansk country i Europa, men har nå tatt norske Nevers inn i stallen sammen med Dolly Parton.

Midt i strømmen

Denne uken traff debutplaten «Closest To My Heart» butikkene i Norge. Allerede før mandag var det klart at den hadde solgt til mer enn gullplate: 17.000. Dermed har folket, som det heter, trykket den til sine hjerter og lommebøker – selv om anmelderne er litt uenige:

Dagbladet ga en terningfemmer for «å høytrykksspyle vekk alle konkurrenter», og for et «fundamentalt overbevisende opplegg». VG var mindre begeistret, og snakket om «stålproft, men samlebåndsaktig».

– Jeg må stå for det jeg har gjort, fastslår Steff Nevers til NTB.

Han er enig i at debutplaten er midtstrøms countrymusikk.

– Jeg er litt der selv også, hører på Brad Paisley og sånn. Målet mitt var å få en grei start. Men jeg vil følge hjertet mitt også.

Nakent

Godt forberedt og med kontaktene i orden dro drammenskaren i fjor sommer over til Nashville på egen hånd for å spille inn platen sin med musikere som Brent Mason på gitar, Paul Franklin på steelgitar og Rob Hajacos på fele – folk som ellers jobber med stornavn som Toby Keith og Alan Jackson.

Han produserte den selv, men innrømmer det var litt tøft å nå helt fram med budskapet om hvor han ville:

– I Nashville er man tradisjonelle, du må kjempe litt med dem.

Radiosingelen «Closest To My Heart» ble mikset på nytt vel hjemme i Norge, med trommene tatt vekk, litt perk lagt til, ny gitar og B3-orgel og vokalen lenger fram i lydbildet.

– Jeg ville helst gjort den helt nakent, bare med en kassegitar, sier Steff Nevers, men er villig til å la noen egne ønsker fare nå i starten.

Dansbart

Han er klar på at debuten bare er starten, og ikke noen mal på hva slags artist han vil være.

– Jeg har en lisensavtale, derfor står jeg fritt til å gjøre hva jeg vil. For jeg vil følge mitt eget hjerte også. Jeg vil gjerne mer progressiv musikk, kall det Dream Theater i countryversjon, ler han, og legger til:

– Brad Paisley er en god referanse for hvor jeg vil, han har tøffe gitarting som jeg liker. Samtidig er jeg klar over at jeg ikke må glemme folket som kjøper denne platen her, jeg vil gi dem en rød tråd. Og ja, det må være dansbart.

På MySpacesiden sin er han oppe i 1.1 millioner treff. Mange av dem fra amerikanske nye fans.

– Jeg tror det er særlig tekstene som appellerer til dem, der norske lyttere hører mindre på ordene og er mer opptatt av melodien, sier han.

Lurt og lært

Språkmessig merker neppe amerikanerne at han ikke er en av dem. For drammensfyren med cowboyhatt har en riktig så autentisk uttale, som de fleste norske sjangerkollegene kan misunne ham.

Og det til tross for en oppvekst i Drammen og Modum, og med en engelskfødt kjæreste som neppe har bidratt til noen språklig indoktrinering.

– Jeg har sett mye film, og har en stefar som snakker amerikansk. Jeg la meg til litt countryschwung – det har med troverdighet å gjøre. I Nashville sa de at den kunne vært utgitt der uten at noen merket at jeg ikke var derfra, sier Steff Nevers, som er klar på at han vil også utenfor Norges grenser.

Han har gjort sine erfaringer underveis: Duetten han skrev og som han skulle sunget med selveste Merle Haggard, kalt «Merle Made Me Do It», ble aldri noe av.

– Fyren som skulle ordne det, tok pengene og stakk av. Så jeg er blitt lurt – og har lært! (ANB-NTB)