Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Den 4. september går Son Pride av stabelen og lokale skeive, venner og familie vil feire skeiv kjærlighet og mangfold. Pride handler om frihet og retten til å være den du er, men for mange er det lettere sagt enn gjort. Vi, Kristine (datter) og Kjell (pappa), har våre egne erfaringer om å finne fram til den du er som vi ønsker å dele.
KRISTINE:
Kjære du som er mamma eller pappa, lærer eller trener og jobber med barn og unge - nå har du sjansen.
Bruk markeringen Son Pride til å snakke om at det er helt ok å være skeiv og at det er rom for ulikhet og mangfold. Og ikke bare det. Si at det er helt ok å være akkurat den du er i denne familien, i denne klassen eller i dette idrettslaget og at skjellsord som «jævla homo» er totalt uakseptabelt.
Da bidrar du nemlig til å skape et trygt miljø også for den som ikke vet om hen har mot nok til å stå frem som den hen er.
KJELL:
Jeg har alltid vært politisk aktiv. Det begynte på Ås da jeg som 14-15 åring sammen med venner kjempet for vår egen ungdomsklubb. Den kampen vant vi. Etter det ble det politisk engasjement på en rekke områder. En viktig drivkraft har vært rettferdighet og solidaritet. Det handlet om Vietnam, Palestina, kampen Apartheid i Sør-Afrika, solidaritet med motstandsbevegelsen i Chile osv.
Politikk og rettigheter har vært en del av livet mitt. Men hva med homofiles rettigheter? Det er sårt å tenke på at det ikke stod sterkt nok i min bevissthet. Særlig når det gjaldt min egen familie.
Kanskje kunne ting vært annerledes og lettere for Kristine hvis jeg spurt eller snakket om det. Alt dette er min skyld, men det hadde vært til hjelp om skole og andre hadde bragt opp temaet. Jeg kan ikke huske at dette har vært et tema i lokalpolitikken.
KRISTINE:
Da jeg vokste opp i Vestby på 80- og 90-tallet snakket man ikke om homofili, og absolutt ikke om trans eller ikke-binær og andre begreper for mennesker som bryter med normene for seksualitet eller kjønnsuttrykk.
Selv fant jeg veien ut av skapet som lesbisk via telefonkatalogen og en stor dose mot, da jeg ringte homofiles ungdomstelefon. Neste steg var toget til Oslo hvor det skeive miljøet tok meg imot, viste meg rundt og satte meg i kontakt med folk som fortsatt er blant mine beste venner.
Hadde jeg vært ung i Vestby i dag kunne jeg tatt turen til Son Pride, om jeg hadde hatt mot nok til det. Motet man trenger for å utforske egen identitet, kommer ikke av seg selv. Det kan håndballtreneren, læreren eller vennegjengen være med på å skape.
Ta praten før den det gjelder har noe å fortelle. Det er utrolig viktig.
VI SNAKKET ALDRI OM DET.
KRISTINE:
Selv var jeg trygg på at mine foreldre ikke ville reagere negativt på at jeg stod frem som lesbisk, likevel orket jeg ikke tanken på å ta praten med dem før jeg var over 20 år.
Det er personlig, det kan lett bli kleint og vi hadde ikke snakket om homofili hjemme så vidt jeg kan huske. Det var aldri et tema før det absolutt ble et tema. Og det har heldigvis gått mer enn bra. Vi snakket aldri om det på skolen eller på håndballen heller, og jeg husker fortsatt den dag i dag noen negative kommentarer noen på håndballaget slengte fra seg om «lesber».
De mente kanskje ikke noe med det, men for meg ble det ikke trygt å stå frem.
KJELL:
Vi snakket aldri om det. Det er sant og det er litt tungt å ta inn over seg nå, mange år etter. Men jeg var vel som pappaer flest, det så ut som ungene klarte seg bra på skole og fritid. Var det noe å snakke om?
Jeg tenkte nok mitt om hvem Kristine var, men jeg lot det ligge helt til Kristine kom til meg. Og vi hadde denne praten som vi nok burde hatt noen år før.
Utover 90-tallet økte jo bevisstheten om homofiles rettigheter. Temaet var framme i offentligheten. Jeg burde tatt opp tråden. Kanskje pappaer i dag er flinkere, jeg håper det. Og jeg håper at Son Pride kan være anledningen til å ta praten hjemme, på skolen og idrettslaget.
KRISTINE OG KJELL:
Vi håper Son Pride gjør det lettere for alle skeive i Son og Vestby å finne motet til å være den de er, og at alle voksne som har med barn å gjøre er seg sitt ansvar bevisst og bruker 4.septemberhelgens markering som en gyllen anledning til å ta praten.
For enkelte er det ramme alvor.
Transpersoner skårer betraktelig lavere enn andre når det gjelder arbeidsevne, psykisk helse, å ha tenkt på eller forsøkt selvmord, ensomhet og lav tilfredshet med livet.
En av fire transpersoner sier at de har blitt utsatt for trusler om vold, og om lag en av tre har opplevd seksuelle overgrep ifølge en ny undersøkelse fra Bufdir. Homofile ligger høyt på statistikken for hatkriminalitet og vi kan dessverre fortsatt lese om lesber og homofile som blir angrepet og slått på vei hjem fra Pride. Handlinger og ord kan skape frykt, øke skammen og gjøre at mange vil skjule seg heller enn å være åpen.
Selv om rettighetskampen og holdningene til skeive i samfunnet i dag er kommet langt, er det fortsatt ikke enkelt å være annerledes. Mangfold, åpenhet, anerkjennelse og respekt gjør det lettere, men det kommer ikke av seg selv. Hele landsbyen må bidra.
Nå kan vakre Son med sine velstelte hus og hvitmalte gjerder bli et fargerikt og inkluderende sted hvor alle kan trives - hvis vi tar praten og slår ned på skjellsord og holdninger som rammer dem som skiller seg litt ut. Slik skaper vi et raust og inkluderende miljø for alle.
LES MER OM SON PRIDE HER:
Daniel (33) kommer tilbake til Son Pride: – Det er ikke så rart at jeg til slutt kjente at «nå er det nok»
Martine (33) om engasjementet bak Son Pride: – Det å skille seg ut på et lite sted er vanskelig uansett
