Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det handler om barna våre
Den 14. februar ble det avholdt et åpent dialogmøte på Vestby ungdomsskole angående utfordringer på skolen/e knyttet til vold, rus, trusler, mobbing og utenforskap blant barn og unge.
Det var stort engasjement fra både foreldre, foresatte, lærere, fagpersoner og politikere, og det ble bl.a. stilt spørsmål om hva både den enkelte, kommunen og politikerne kan gjøre.
Årsaken til problemene er sammensatt, og det er ingen tvil om at vi står overfor store utfordringer som krever at flere foreldre og foresatte kommer på banen, at det jobbes på flere fronter samtidig og at det er nødvendig å fortsette med et godt tverrfaglig og tverrpolitisk samarbeid både nasjonalt og lokalt også i tiden fremover.
Det finnes med andre ord ingen «quick fix» løsning, men vi må i det minste gjøre en innsats for å forsøke å gjøre hverdagen litt mindre utfordrende for både barn og unge, foreldre og foresatte, lærere og andre fagpersoner i vår egen kommune.
Foreldrene tok grep på folkemøtet: – Etter 45 minutter har vi fortsatt ikke kommet til poenget
Hva kan kommunen tilby barn og unge?
Som barn fikk jeg ofte høre at «lediggang er roten til alt ondt». Jeg måtte med andre ord ha meningsfulle aktiviteter å drive med hvis det ikke skulle gå meg ille, men bli en god samfunnsborger. Det er nok en god porsjon sannhet i dette ordtaket – i alle fall er lediggang nok potensielt roten til mye vondt.
Vestby kommune har et godt og variert tilbud til barn og unge i forhold til idrett og speidergrupper, men det mangler dessverre møteplasser hvor man bare kan «henge» eller drive med gratis aktiviteter.
Med tanke på at mange familier opplever å få det trangere økonomisk, og kanskje må bortprioritere kontingenter til fritidsaktiviteter mm. for barna sine, er det særlig viktig at det investeres i at barn og unge har et tilbud etter skoletid. Dette forebygger blant annet utenforskap, styrker den sosiale kompetansen og forebygger bruk av rusmidler, vold og kriminalitet.
Kirkens Bymisjon startet i 2020 et prosjekt i Moss som ble til «Møteplassen Løkkis». Prosjektet ble en realitet etter at det ble innvilget 650 000 kroner i driftsstøtte over tre år gjennom tilskuddsordningen for Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn.
Pengene ble brukt til ulike aktivitetstilbud som PC-er, bordtennisbord og lignende, samt til å lønne en driftskoordinator.
«Møteplassen Løkkis» er nå et gratistilbud til barn og unge med hovedvekt på livsmestring, mangfold og inkludering hvor man kan man møte venner, spille spill eller delta på ulike kurs. I tillegg blir det servert gratis mat. Den bemannes hovedsakelig av frivillige.
Noe tilsvarende, fortrinnsvis på permanent basis og med faste ansatte, må vi vel klare å få til for barn og unge i Vestby kommune også?
Skolesjefen sa at Vestby-læreren ikke var skadet – det viser seg å ikke være sant
Alle skal med
Kulturkvartalet skal etter planen åpne i september 2023, og være en «møteplass for alle» med hovedvekt på «læring, mestring og opplevelser».
Jeg tenker at dette kan være et både formålstjenlig og naturlig sted å etablere en møteplass hvor barn og unge kan «henge» og drive med ulike aktiviteter etter skoletid, og også bli inkludert i prosessen i forhold til hva stedet skal inneholde.
Vestby kommune har satt av 500.000 kroner til utsmykning av Kulturkvartalet. I en e-postkorrespondanse med Tone Skretting (SP) den 7. og 8. februar foreslo jeg at Kulturkvartalet også kunne romme en type fritidsklubb, og at barn og unge kunne bidra med ulik kunst for å få mer eierskap. Det ble da opplyst at det er engasjert en kunstner for å sikre at det Kulturkvartalet blir utsmykket med er kunst. Kunst er imidlertid så mangt, så barn og unge bør kanskje også få lov til å sette sitt preg på bygget?
Utsmykningen på «deres sted» kan for eksempel være en graffitivegg, en vegg for barn og unge sine kunstverk, det kan utlyses konkurranser hvor klasser eller grupper går sammen om å lage kunst osv. osv. Her er det bare fantasien som setter grenser.
Jeg tror vi alle kan være enige i at «det kreves en hel landsby for å oppdra barn», så det å investere i et gratis aktivitetstilbud til barn og unge bør kanskje ikke være en enkelt partipolitisk sak, men et samarbeidsprosjekt. Det handler jo tross alt om barna våre!
