Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
En overskrift i avisen er «Flere uønskede hendelser ved Vestby-skole – rektor er taus». Jeg forstår at rektor er taus, hun har ikke noe trylleserum for denne utfordringen. Dette er et vanskelig terreng. Taushetsplikt og personvern. Ivaretagelse og grensesetting. Ta vare på, og trygge alle elevene. Skolen det er snakk om har unge mennesker som sine elever, ingen elever ved skolen er voksne. Hvor er de voksne? Jeg tenker ikke dette primært er et ansvar for rektor eller de andre ansatte på skolen. De ansatte jobber på skolen for å gi elevene kunnskap, og selvfølgelig gjør de samtidig en innsats for at elevene blir gode mennesker med et godt verdigrunnlag. Men, det er oss foreldre / foresatte som er ansvarlige for oppdragelsen, og ansvarlige for å videreformidle gode verdier og gode holdninger til barna. Vi må fokusere på at det er viktig å se hverandre. Bry seg om hverandre. Inkludere hverandre. Jeg vil anta at mange som er involvert i uønskede hendelser ikke har det spesielt bra, og at livet byr på flere utfordringer enn gleder for flere av dem. De opplever sannsynligvis mer utrygghet og redsel enn trygghet og balanse i hverdagen. Alle har en bagasje. Kanskje opplever de sin verden som vanskelig, urettferdig og trist.
Politiet tilkalt til Vestby-skole: – Uheldig sak
Flere uønskede hendelser ved Vestby-skole – rektor er svært ordknapp
Når jeg lukker øynene og tenker på hvilken hverdag vi har skapt oss i Norge blir jeg også trist. Hva gjør et fokus på "…. bedre enn….» og «... best!!» med oss? Kanskje vi burde fokusere mer på «bra»? Bra er et ord som står helt alene, uten å sammenligne seg med noe eller noen. Hvorfor må vi på sosiale medier, i forsamlinger, på skolen, på ulike arenaer, osv. fremstille oss som noe annet enn hva vi er og hvem vi er? En utfordring med vår del av verden er at den vel neppe har vært mer preget av glitrende tanker om hvor perfekt alt skal være. På sosiale medier, i reklamer, blant influensere, på ferieturer, på ulike kjøpesentre som selger dyre merkeklær. Enkelte klesplagg koster mer enn en gjennomsnittlig strømregning. Prisene på utvalgte jakker eller bukser – som «alle» må ha – har ikke vært tema på «Debatten» med Fredrik Solvang så vidt jeg har fanget opp i alle fall. Det opptar meg at ikke alle passer inn i velferdssamfunnet vi har utviklet. Mange faller utenfor. Flere har dårlig økonomi, barn vokser opp med psykisk syke foreldre, ungdom er utsatt for vold og overgrep, det er flere som ikke evner å gi barn og unge tilstrekkelig omsorg og tilstrekkelig grensesetting. Ser vi de som ikke har det så godt? Tar vi oss nok tid til å inkludere de som utagerer fordi de ikke har det greit i hverdagen? Jeg er i alle fall IKKE god nok til det.
Janka er lei ungdomsbråk i Son: – Når vi ikke kan være trygge i eget hjem har det gått for langt
Jeg tenker første skritt for at barn og unge skal få det bedre, er å senke lista for hva «alle må ha» og hvordan «alle må se ut». Bra. Godt nok, og ikke perfekt. Det å finne «sitt trappetrinn» på livets stige er viktig. Alle må ikke streve etter å nå toppen. Per Fugelli sa det godt: «Mennesket er medfødt feilvare. Det er godt nok.» Det er forferdelig trist at så mange unge sliter psykisk. Med stort fokus på at man må «passe inn», oppføre seg på en bestemt måte, eller ha et utseende som skal være «perfekt» blir dette ikke enklere for de unge. Det skaper mye forvirring, usikkerhet og mistrivsel. Det skulle jo vært motsatt i et land som Norge, med så mange muligheter og ressurser. Samfunnet som tidligere besto av mindre grupper – familie og lokalsamfunn – har nå blitt hele verden via sosiale medier. Der strever vi etter å vise frem de sterke sidene. De svake sidene skal vi helst ikke vise lenger. Det blir veldig feil.
Vil stenge SFO og barnehagene mer i Vestby: – Hatt tilfeller med flere ansatte enn barn
Vil kutte 15 millioner i Vestby-skolen: – Kan få problemer med lovligheten
Min eldste sønn min fikk på barneskolen spørsmål om vi var fattige. Han hadde ikke mobiltelefon, og var vel en av få som ikke hadde det – antar jeg. Jeg ble litt «satt ut» med en gang, men det var en fin anledning til å ta en prat med han om hva som er ekte verdier. Jeg forsøkte meg på en samtale om at mobiltelefon er en materiell gjenstand, og at den ikke sier noe om hvordan han er som person. I etterkant reflekterte jeg mye rundt 10-åringen som stilte spørsmålet til min sønn. Hvilken påvirkning hadde han med seg i sin bagasje for å lure på om vi var fattige? Og ikke minst; hvem hadde satt i gang denne undringen hos han? Med sin splitter nye mobiltelefon, som for øvrig var hans andre, var det nettopp han som stilte spørsmålet som hadde min sympati. Mye av det vi stiller som krav, det vi forventer, det vi tenker gjør oss lykkelige – er ofte kortvarig lykke. I tillegg gir den materielle luksusen som florerer på sosiale medier barn og unge et kunstig bilde på virkeligheten.
Som befalet i kompani Lauritzen så klokt sier: «Bli den beste utgaven av deg selv…!!» Dette er viktig å formidle til barn og unge. La de vokse opp slik at de trives med å være seg selv. Da kommer mestring og selvtillit automatisk etter hvert. Inkludèr de som dere ser faller utenfor. Be dem hjem for å spise vafler, spill ludo, gå en tur i skogen, grill pølser; se hverandre i lokalsamfunnet. La barna leke, hoppe, falle og la de få noen skrubbsår. De utvikler styrke og karakter ved å takle noen utfordringer, og å kjenne på at noen dager kan gjøre litt vondt. De må lære seg å kommunisere det vanskelige og vonde med ord, ikke med vold og trusler. Det er lov å vise følelser, det er lov å være sårbar. Samtidig må de ha nok omsorg, kjærlighet, tillit og støtte rundt seg til å reise seg igjen.
Dersom barn og unge IKKE trives, dersom de er usikre, dersom de skaffer seg penger på egen hånd fordi de kommer fra et hjem med dårlig økonomi og føler at de må ha det «alle andre her», og dersom de er redde og har liten selvtillit – da er jeg redd det vil fortsette med flere uønskede hendelser på skoler.
Vi voksne har ansvaret for å støtte de som vokser opp til å bli den beste utgaven av seg selv.