Fra tid til annen blir jeg spurt: Hvorfor markerer vi egentlig 1. mai? Er ikke det litt gammeldags og avleggs? Da ber jeg dem ta en titt på det samfunnet og arbeidslivet vi har i dag, og tenke seg om. Hva er dere villige til å gi slipp på?

Arbeiderbevegelsens historie har vært historien om kampen for frihet, det har vært historien om kampen for like rettigheter. Det har vært kampen om stemmeretten, organisasjonsretten og retten til en lønn å leve av. Det har vært kampen om utdanning og velferd for alle. Det har vi lykkes med, fordi vi har vært sterke og fordi vi har stått sammen.

1. mai er en dag for å vise arbeiderklassens styrke og føre fram viktige saker for arbeidsfolk. Siden den offisielle begynnelsen i 1889 har 1. mai i store deler av verden vært en anledning til arbeidstakere både å feire sine seire og å løfte tema som de mener er kritikkverdige i arbeidslivet.

I utgangspunktet var det arbeidsgiverne som ensidig rådet over lønn og andre arbeidsvilkår. Arbeiderbevegelsen ble en måte å søke å utjevne denne maktbalansen. Fagforeninger ble ganske raskt dannet i stadig flere bransjer.

Streik og andre former for organisert arbeidskamp ble dermed mulig, som metode for å forhandle fram tariffavtaler og bedrede vilkår. Politikerne begynte også å ta større hensyn gjennom å lage lover som beskyttet arbeiderne. Den sentrale motivasjonen og kampsaken var da fremdeles å innføre åtte timers arbeidsdag. Markeringen ble deretter en årlig tradisjon.

I år er det endelig mulig å markere 1. mai på den måten vi er aller best på: Sammen. På torget, i toget og på andre tradisjonsrike arrangementer. Årets parole er: Frihet, demokrati og solidaritet.

Det er også i år et mørkt bakteppe i verden når vi nærmer oss 1. mai. Etter over to år med pandemi, er det nå Russlands krigføring i Ukraina som preger nyhetsbildet. Befolkningen i Ukraina lever under en konstant trussel, og mange steder under umenneskelige forhold. Store deler av befolkningen er på flukt.

Arbeiderbevegelsens fundament er internasjonal solidaritet. Vi må fordømme Russlands invasjon på det sterkeste, og står sammen med internasjonal samfunnet i kravet om umiddelbar tilbaketrekning. Invasjonen er brudd på Folkeretten og forårsaker store tap av menneskeliv og ødeleggelser. Putin har satt freden, utviklingen og stabiliteten vi har oppnådd de siste 30 årene i Europa i fare.

I urolige tider er sterke organisasjoner i arbeidslivet stabiliserende og viktig. Vi har sett gjennom pandemien, at folk søker trygghet i fellesskapet når verden rundt kjennes utrygg. Vi har gått rett fra en verdensomspennende pandemi til krig i Europa, og nå er det tid for å søke fellesskap. Det er det 1. mai handler om.

I Vestby markeres 1.mai på flere måter gjennom hele dagen. Partifrokoster og markeringer på minnestøttene både i Vestby og Son. Sammen arrangerer AP, SV og Rødt et tog i Son sentrum fra klokken 13, med taler og appeller i Glenneparken. Dagen avsluttes med jazz-messe i Såner kirke klokka 19. Jeg oppfordrer alle som har lyst til å delta på et eller flere arrangement i Vestby 1.mai. Mest for å minne hverandre på tryggheten vi finner i fellesskapet, og at ingen kamper er vunnet for alltid. Dessuten er det fint å høre korpset fylle gatene i Son med musikk, og bli engasjert av en appell eller to. Vi ses!