Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Mandag kveld var saken om foreslått bygging i Deørskogen/Liabråten oppe i kommunestyret. Spørsmålet var om de skulle stemme i tråd med den gjennomførte utredningens konklusjon, og i tråd med kommuneadministrasjonens egen anbefaling, å ta området ut av kommuneplanen. Men, nei - et klart flertall stemte mot anbefalingene, og mot alle innbyggere som har engasjert seg og ropt et rungende nei! Planene om bygging skal på høring.
Kommunestyrets flertall så bort fra den kunnskapen som ligger på bordet. De hørte ikke innbyggernes rop. Beboergruppen mot bygging har 662 medlemmer og 393 har signert et opprop mot bygging. Nå hviskes det om at hele beboergruppen har misforstått. De har misforstått utbyggers plan, den fine grønne tegningen som de har laget! Misforstått utredningen, selv om konklusjonen var blodrød! Intensjonen er jo å bevare skogen! Men først må man hugge veldig mange trær, og sprenge et veldig digert hull til garasjer, for de nesten usynlige cirka 280 boligene som skal plasseres forsiktig og pent inne i skogen.
Over 200 Son-beboere har skrevet under på protestaksjon: – Ikke bygg ned skogen vår!
Møter massiv motstand i Son: – Vi skal ikke bygge ned skogen
Jeg håpet og tenkte, kanskje, kanskje, ville kommunestyret allerede nå gå for en løsning vi alle kan omfavne. De som representerer velgerne, altså oss, vil vel også leve i en kommune hvor det er godt å være menneske? Hvor folk kan løpe, sykle, gå tur med eller uten hund, puste - i en ordentlig skog. Ikke i en "liksomskog" med hus og veier, og noen stilker som plantes for å kompensere for de gamle trærne som må vike. Farvel..
Oslo er en storby med alt det innebærer, støy og stress. Men i Oslo har man også en mangfoldig natur rundt byen, som man tar vare på. Oslo har ikke minst Nordmarka, en svær villmark med et rikt dyreliv. Hvor det er helt, helt stille.
Hva har Vestby? Og hva er vi villige til å ofre? Deørskogen er ikke Nordmarka. Men den fungerer som en grønn lunge der den binder Deør og Hølen så fint sammen. Den lille grønne lungen begynner å puste tungt nå. E6 er tett på. Skoglundkollen bygges, bråker og rister. Noen drømmer om en ringvei gjennom hele skogen ned til Son. Nå skal byggeplanene i skogen altså på høring. Men Deørskogen puster fortsatt.
I Deørskogen kunne vi få friminutt fra pandemien, bevege oss vekk fra hjemmekontoret, rusle og reflektere. Ja, faktisk møte andre mennesker. Og kanskje et rådyr. Eller til og med en elg på vei gjennom.
I fjor ble deler av Deørskogen utsatt for flatehogst. Det skjer. Politikerne styrer ikke det. Men etter hogst kommer nye planter, ny skog. Igjen blir det frodig. Fargene kommer. Luktene kommer. Hvis vi vil.
Ja, Deørskogen puster fortsatt. Men den tenker kanskje litt på Oslo. Der oppe ved vannet ved Kikutstua. Det er der man skulle vært skog.
Deørskogen i fokus