Gå til sidens hovedinnhold

Midt oppi dette sitter jeg her og gruer meg til påsken

Artikkelen er over 1 år gammel

Kommentar skrevet av en Vestby Avis-leser som ønsker å være anonym.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sitter her, en tirsdag kveld i slutten av mars, Norge har vært i unntakstilstand i 12 dager. Vi kan ikke være sosiale, vi skal helst jobbe hjemmefra, vi skal helst ikke gjøre stort annet enn å gå på butikken og apoteket. Og gå turer så klart. Bare ikke alle samtidig, på samme sted.

Butikk etter butikk stenger dørene, midlertidig, for de «tar ansvar». Sannheten er vel at de ikke har råd til å holde åpent, folk handler ikke lenger. På 12 dager har Norge den største andelen arbeidsløse landet har hatt siden 2. verdenskrig.

Jeg er heldig. Jeg har en jobb, enn så lenge. Men hos oss henger også permitteringsspøkelset over skuldrene. Det er en tung bør å bære. Jeg vet at hvis jeg ikke gjør mitt, vil jeg miste jobben i en periode. Kanskje for godt. Det gjør vondt å tenke på. Det holder meg våken om nettene.

Nå, 12 dager inn i en slags isolasjon, er det vedtatt at dette skal vi holde på med i tre uker til. Den siste uken er påskeuken. Da skal vi være hjemme alle mann. De som har hytte fortviler over at det er forbud mot å dra på hytta om den er i en annen kommune en hjemkommunen. Noen er forbanna. Noen vurderer gjøre seg til kriminelle, og heller ta strenge bøter eller 10 dager fengsel. Noen melder flytting til hytta. De tenker nok ikke over konsekvensene.

Og noen er forbanna over at vi andre er forbanna over at de blir dratt over samme kam.

Snart kommer båtfolket også. Blir samme greiene der. Og russen fortviler. De kan ikke feste non stop i en måned, hele grunnlaget for deres eksistens så langt i livet.

Les også

Tiltakene for å redusere smitte påvirker oss: – Det er tungt å være alene med alle tanker

Midt oppi dette sitter jeg her og gruer meg til påsken. Jeg, og mange med meg, er alene. Jeg har venner, jeg har familie, men jeg kan ikke besøke de. Mine foreldre er gamle og bør ikke bli utsatt for smitte. 12 dager inn og jeg begynner allerede merke ensomheten. Den merket jeg etter en ukes tid. Og i dag, da det ble klart at jeg må vente enda noen uker med å være sosial, fikk jeg meg en god knekk. En knekk en delvis skjør psyke ikke nødvendigvis har så godt av. En knekk jeg bare må håpe jeg klarer komme over.

Min jobb holder påskestengt. Fredag 3. april går jeg ut dørene og skal ikke ha en følelse av normalitet før 14. april igjen. Det er mange dager å være alene. Det er mange timer der tanker og følelser får tid til å vokse seg store, mest sannsynlig enda større enn de egentlig er. Jeg må være glad for at jeg har valget om å sitte på kontoret å jobbe. Hittil har jeg fått en normal hverdag. Bortsett fra at valget om å kunne finne på noe er tatt fra meg.

Men, påsken kommer. Påsken blir jeg alene. Jeg gruer meg, jeg vet mange flere enn meg gjør det samme. Det finnes utallige hjelpenumre å ringe. Noen å prate med. Men de kan ikke hjelpe alle, jeg tror ikke de kan hjelpe meg. De kan ikke ta fra meg ensomheten. De kan ikke ta fra meg følelsen av å ikke være god nok for noen. De kan ikke gi meg den klemmen jeg så sårt trenger nå. De kan bare lytte. Noen ganger er det godt nok, andre ganger trenger man mer.

Jeg har lært meg å bytte bilder. Fra et bilde der jeg har det tungt, til bilder der jeg er lykkelig. Det hjelper. Det hjelper mye, men vil det være nok?Korona-pandemien får konsekvenser for psykisk helse

Kommentarer til denne saken