Gå til sidens hovedinnhold

Smittevern er ingen dugnad

Leserbrev skrevet av Karen Moe Møllerop, 3. vara for Vestby MDG, Hølen.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Lenkene under går til eksterne nettsteder).

Mange har kalt smitteverntiltakene denne høsten for en dugnad for folkehelsa. Det er klart at vi må løfte i flokk for å beskytte de som risikerer å dø eller bli alvorlig syke av koronaviruset. Men i en vanlig, norsk dugnad yter alle etter evne. Nå er byrden dessverre svært ujevnt fordelt.

Vi med familie, fast jobb og et trygt nettverk, skal alltids klare oss. De som nå legger ned den aller største og tyngste innsatsen for å ta hele landet gjennom pandemien, er de aller mest sårbare blant oss. De som bor alene. De som ikke velges når antall man kan besøke er begrensa til fem. Barn som opplever vold, seksuelle overgrep og rus i hjemmet. Helt vanlig ungdom som oppsøker tunge rusmidler for første gang. Folk med psykiske lidelser. Studenter helt i starten av voksenlivet, som kanskje nylig har flytta til et nytt sted, som står i lange køer for å få psykologhjelp. Folk som permitteres eller mister jobben. Og mange flere.

«Myndighetene forsto ikke konsekvensene av nedstengingen for de sårbare barna», sa Landsgruppen av helsesykepleiere til VG 12. november, en yrkesgruppe hvor mange har opplevd å bli omdisponert til å drive smittesporing.

Enhver regjering ville opplevd ekstremt vanskelige valg i en situasjon hvor sårbare grupper har direkte motstridende behov og hvor det er lite tid til å reflektere og ta beslutninger. Norsk forening for allmennmedisin har et tydelig budskap om spagaten vi står i: «Vi trenger gode tiltak for å ivareta de mest sårbare som rammes mest ved isolering».

På Dagsnytt atten 28. oktober sa statsminister Erna Solberg at «vi ikke har tid til noe løpende pluss-minus-regnskap». Kanskje har hun rett. Ofte er det jo enten snakk om senvirkninger og slitasje over tid: Psykiske diagnoser som kommer snikende, jevn økning i rusbruk, sakte dalende økonomi eller gradvis hardere press på familier som sliter fra før. Eller så er det akutte negative utfallene av tiltakene som kan være vanskelig å forutsi: Vold i nære relasjoner, rusdebut og i verste fall selvmord. Ikke minst kan det være den samla belastningen av isolasjon og innskrenkede friheter som får lasset til å velte for mange. Da er det vanskelig å sette inn mottiltak som treffer.

Regjeringen har lansert flere tiltak for å hjelpe flere av disse gruppene. Spørsmålet er om det er godt nok. Kanskje klarer vi ikke å telle underveis, slik Erna sier. Men et minstekrav må være at vi som tar beslutninger på vegne av fellesskapet, løpende anerkjenner alle disse gruppenes rett til å komme seg helskinnet gjennom krisetida. Og vi må sørge for å diskutere de mulige negative konsekvensene av vedtakene i folkevalgte organer før vi fatter dem. Jeg er bekymret for at folkevalgte og administrasjon på alle nivåer, både i regjering og i kommunene, har for store blindsoner, både for de sårbare og for demokratiske prinsipper, når vi håndhever smittevernloven.

Ut fra det rådmannen rapporterer, kan det virke som om Vestby kommune klarer seg ganske bra. Men det er grunn til å tro at det er mye vi ikke vet om konsekvensene av pandemien og tiltakene på kort og lang sikt.

Mulighetene til å begrense blindsonene blir dårligere dersom vi forhaster oss uten grunn, slik jeg mener vi gjorde i Vestby da inngripende tiltak ble hastevedtatt av rådmannen 10. november. Når vedtak fattes i åpenhet i folkevalgte organer blir prosessene åpnere og forankringen bedre. Vi får anledning til å se saken fra flere sider og få opp flere perspektiver. Det øker sjansen for at innbyggerne tåler bedre å stå i tiltakene i det lange løp.

Det er snakk om sterkt inngripende tiltak i innbyggernes liv og virke. Jo lenger tiltakene varer, jo større negativ effekt får de på psykisk helse. Jeg mener forlengelse av tiltak er et prinsipielt vedtak som bør behandles i kommunestyret. Det betyr at selv om vi gir rådmannen fullmakt til å forlenge smitteverntiltakene, så kan vi likevel velge å behandle saken i kommunestyret dersom det er mulig.

Behandling i kommunestyret blir enda enklere fra og med i dag, 30. november. Rådmannen innstiller nå på å gjennomføre politiske møter som fjernmøter, og det blir antagelig vedtatt i formannskapet i kveld. Det er en klok anbefaling fra rådmannen, for det legger godt til rette for at formannskap og kommunestyre kan møtes på kort varsel for å diskutere og vedta smitteverntiltak. At Vestby kommune ikke har vedtatt et reglement med generell adgang til fjernmøter, får vi ta ansvar for alle sammen.

La oss bruke denne muligheten til å fatte vedtak i fellesskap framover. Jeg tror både kommunestyret og formannskapet er innstilt på å komme sammen på digitale plattformer på kort varsel når situasjonen og alvoret krever det.

Kommentarer til denne saken