Julebrev fra Son

Grand Cafe, Kristiania,1915: Bildet er malt av Kjærs venn Ørnulf af Fjordene Salicath. Tilhører Grand Hotell, Oslo. Trykket med tillatelse fra kunstnerens etterkommere.

Grand Cafe, Kristiania,1915: Bildet er malt av Kjærs venn Ørnulf af Fjordene Salicath. Tilhører Grand Hotell, Oslo. Trykket med tillatelse fra kunstnerens etterkommere.

Av

Snøflakene laver ned over et søndagstille Son. Jeg er på vei til huset med navn Pjåken der forfatteren Nils Kjær bor med sin kone Maggen. Det bekymrer meg litt at jeg ikke har noen invitasjon, men jeg håper flasken med smuglerbrandy vil fungere som en døråpner.

DEL

Kjær har mange merkelapper: bohem, fyllefant, polemiker, huggorm, reaksjonær, lediggjenger, stemningsdyrker, lyve- og ordkunstner, anarkist, panteist og naturkjenner. Han hater politisk spill, nynorsk, kommunister og bedehuskristendom. Forfatterkollegaer skriver om ham: «Kjær er en utpreget negativ Natur, der har mest at sige om denne Verdens Daarligheder» «Han ligner en kaktus med alle piggene ute ... men av og til skyter kaktusen roser» «En time sammen med Kjær er som en stor fest» «Han var fra første stund en mester, han skriver bedre enn de beste, gullpennen»

Da hans debutbok i 1895 kom, gikk Nils Kjær rundt i Kristiania og skrøt av at hele opplaget var utsolgt. Essays, som boken het, gikk nemlig som varmt hvetebrød i noen fromme bygder på Vestlandet. Da enkelte fikk seg til å spørre hvorfor i all verden...?, fikk de det lakoniske svar at bedehusvestlendingen trodde det var en bok om profeten Esaias! Det var forresten Kjær som introduserte begrepet «Vestlandsfanden»

Snøen fonder seg opp langs veggene på Pjåken og en dame står og koster snø av trammen. Det må være Maggen.

– Signe huset og God Jul. Er det Maggen Kjær jeg snakker med?

– Det er meg. God Jul. Er De kommet for å treffe Kjær er jeg redd det blir vanskelig. Han ligger og sover ut rusen oppe i andre etasje. Han har vært på Theatercafeen i natt. En durabelig fest sammen med sine kunstnervenner, pjolterintelligentsia de kalles.

– Vel, jeg hadde håpet at en medbragt og dyrebar flaske ville friste ham?

– De får prøve, bli med inn.

Maggen, som også er kunstner, men mest bakkemannskap, tar kosten resolutt og banker opp i stuetaket mens hun roper så høyt hun kan: «Nils, Nils opp og dikt!» Om litt står Nils Kjær i stuen.

– Godaften. Jeg har hørt så mye om deg, fikk lyst til å avlegge deg et besøk.

– Hvem fanden er De som er dus med meg?

– Beklager, dessuten har jeg med en flaske med noe brunt til Dem.

– Det forandrer saken, Maggen hent glass og isvann er du snill.

Forfatteren skjenker opp to drøye mahognibrune pjoltere: Takk min kjære Maggen: Vi vet at ekteskapet har sine stormer, sine orkaner, liksom...verdenshavet. Men det har også sine havblikk... Maggen? Utroskap er da ikke så slemt? Troskap i overmål er verre. Men nå er spørsmålet: Har partene noen egentlig noen fordel av en skilsmisse? Skål, fornøyelsen har sin pris, men gleden er gratis. Det er bedre å ta en drink selv enn å irritere seg over alle andre som gjør det.

– Nuvel, hvem er De? Håper De ikke har planer om å portrettere meg? Hele mitt liv har jeg nektet å stille opp på slikt tøv. Jeg sa nei, selv til selveste Gustav Vigeland husker jeg.

– De ser, at jeg ikke er død – det er Dem formodentlig innlysende, at jeg er født. Jeg kan opplyse Dem om, at jeg er gift. Det er min biografi.

– Skål, Kjær, hvordan var festen i natt?

– Den var bra den, men Gud hvor kjedelig det hadde vært om jeg selv ikke hadde vært tilstede. De vet, mennesker som bemektiger seg den forrett å kjede andre, har også det fortrinn at de ikke kjeder seg selv. Jeg er lykkelig, for jeg gremmer meg ikke over små fortredeligheter.

– De kalles Oslofjordens dikter nummer en. Født i Holmestrand. De trives i Son?

– I tyve år har jeg bl. a leid hus på Kambo, Brevik, Laksa og Kjøvangen. De siste to år har jeg bodd i her i Pjåken, et hus venner har skaffet meg. I 1911 skrev jeg «Julibrev fra Son» inspirert av den riktige, den kraftige sommer. Den slipper regn når det trengs, men den har forkjærlighet for solskinn. Jeg hater vinteren, særlig i Norge, denne lille nasjon av skiløpere. Den nye tidsånden trenger seg på selv her i Son. De eneste frie mennesker i enhver tid, er de, som har befriet seg for tidsånden. Problemet er ikke at arkitektene reiser til Berlin, problemet er at de kommer tilbake. Men ja, Son og Kristianiafjorden sommerstid liker jeg. Alle priser utsikter fra fjellene, ingen snakker om alle de utsikter de ligger i veien for. Vinterstid har vi pleid å oppholde oss i Italien. For mitt vedkommende reiser jeg alltid langsomt, for farten fordummer oss. Husk, det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv. Den korteste vei er det kun handelsreisende som følger. Det er den som farer vill som finner de nye veier.

– I Deres mest berømte stykke «Det lykkelige valg» får politikerne gjennomgå?

Fra stykket:

Fru Lavinia: – Men du kan da ikke svikte din overbevisning for at bli valgt?

Celius: – Jeg svikter ikke min overbevisning. Hvem har sagt noe slikt sludder? Jeg bare, om du vil, utsetter min overbevisning. Jeg lar min overbevisning trå lidt i bakgrunnen, inntil der atter blir bruk for den.

– Partipolitikk, byråkrati, lover og regelverk, alt dette er egnet til å temme skaperkraft og fremme middelmådighet. Moralen er et argument blant halvdannede, den er summen av de underlegnes misunnelse på de vellykkede. Det er på tide, at vi nordmenn begynner at le lidt av lovene. Ikke av alle, gudbevares, men av de 99 prosent. All den stund jeg lever i et forhyklet samfunn, så ordner jeg meg deretter. Man behøver vel ikke å ha de samme idealer for å kunne enes om de samme praktiske reformer. Det ideelle i politikernes liv er dette at de ikke venter å oppleve resultatet av noen av sine anstrengelser. I politikken, min venn, er det dessverre ikke den snorrette linje som fører til målet. En stor løgn er ofte bedre enn en stor sannhet. Hør på rådet, men følg det ikke!

– Hva synes de om dagens politikere?

– Hva fanden skal kvinnemennesker rote seg opp i politikk for? En smukk dame kommer langt uten rede penger. Men akk, i politikken velger man jo ikke sitt selskap. Den mann, som i dette århundre akter å leve sitt liv uten at ty til telefon, er på veien til uavhengighet, og formodentlig vil en sådan mann også være på veien til en selvstendig verdensoppfatning.

– Skriver De fremdeles teaterkritikker for Aftenposten?

– Når jeg skriver tenker jeg at kritikk ikke er noen vitenskap, kritikk er kunst. Vi hadde latin på skolen. Vårt sprogs bestefar. Latinen har ikke hersket over århundrer forgjeves. De moderne folkesprog ble skapt av poesi, men deres prosa måtte poleres med den hårde latin. Der er gjenlyd av romersproget i all god stil.

– Skål, Nils Kjær. Deres forhold til drikke vet jeg nå noe om. Hva med mat?

– Jeg elsker å plukke sopp. Fiske og dyrke frem mat. Dyrking av mat er et slit, insekter og ugress er fienden. Tenk hvor meget enklere det hadde vært å dyrke ugress? Det er i virkeligheten ytterst få nytelsesmidler som ikke er uunnværlige, mens det samme langt fra kan siges om næringsmidlene. Brød kan erstattes med poteter, og kjøtt med fisk – det er forsåvidt nesten det samme, hva vi fører i os, bare det er mad i en eller anden form. Men med kaffe, tobakk, vin ... forholder det sig som med litteratur og kunst. Det er kvaliteten, der gjør utslaget, og det ene verk kan ikke erstatte det andet. Men en side norsk prosa kan hensette min hjerne i en lett og fin og uforglemmelig rus. En potet vil aldri kunne erstatte et glas vin. Apropos vin. For noen år siden var jeg på noen dagers rangel med noen venner. Nattestid vandret vi hjem til våre hustruer, full av anger og beruselse. Vi sjanglet inn i en hage for å plukke med en bukett blomster med hjem til våre ventende hustruer. Som sagt så gjort, inne i hagen fant vi «Rodedrenreon….Roddredro….nei fanden steike, vi plukker heller roser»

– Hva med døden?

– Jeg er for tiden dødssyk. Min lever og nyrer svikter. Jeg tenker at livet er en drøm, som de aller færreste gir seg tid til å drømme. Der er en stor sannhet i mørkredsel. Den er anelsen om de forferdelser, vi skal oppleve i den siste ensomhet. Jeg var aldri en Guds gave blant poeter, men jeg var poet. Har nok egentlig trodd mer på kristendommen enn på Gud‘

Flasken er tom og jeg sier God Jul og de sier farvel og jeg adjø.

«Intervjuet»

«Intervjuet» er basert på sitater. Nils Kjær døde i 1924 og ble begravet på Vår Frelses gravlund i Oslo.

Kjærs åndsfrende Vestbydikteren Wessel fikk graven sin slettet.

Det samme har skjedd med Kjærs grav.

Det har lenge vært diskutert å ære Sons kanskje mest kjente kunstner med et minnesmerke. Det har foreløpig ikke blitt noe av.

PS. Kjær skal en gang ha sagt : «Jeg er en ærlig mann i alt, utenom i pengesaker. Det har jeg ikke råd til» Nils Kjær var en dag på besøk kunstmaleren Dørnberger i Son. Kjær var tørst, men den eksentriske maleren skal først ha sagt : «Du vet hos oss skal alle flasker være tomme» Men i ettertanke kommet på at han hadde fått 12 flasker Champagne for et bilde. Mens Dørnberger var å hentet flaskene, satt Kjær seg resolutt ned på gulvet i stuen. Dørberger stusset på denne hendelsen, men Kjær mente det var det tryggeste stede å sitte når han skulle drikke såpass meget.

Artikkeltags