Hvem er skoleier – og hvordan skal skoleeierskapet utøves for elevenes beste? Det er disse grunnleggende spørsmålene, som vi har forsøkt i lang tid å få det politiske flertallet til å svare på. Over flere år har Arbeiderpartiet, bit for bit, deformert skolepolitikken uten at det har fått noe reelle konsekvenser. Eksempler på dette er blant annet:

  • Å legge ned skole-, oppvekst og kulturutvalget. Årsaken bak nedleggelsen var at Vestby kommune skulle revitalisere hvordan kommunen skulle styres. Det har ikke skjedd. Resultatet har blitt at skole ikke jobbes med i det hele tatt.
  • Å stemme ned forslag som kan forbedre tilstandsrapporten, blant annet ved å få statistikk på frafall, slik at vi kan få innsikt i skolevegring problematikken. Informasjon er totalt fraværende.
  • At politikerne ikke blir informert om alvorlige hendelser i Vestbyskolen. Det henvises til formannskapsmodellen som unnskyldning for at vi ikke informeres. Dermed blir heller ikke saker tatt tak i før innbyggere tipser, eller vi fanger opp sakene i Vestby Avis.
  • Ikke en gang saker vi vet om skal behandles. Siste rapport fra Statsforvalteren sier at vi bryter loven rundt oppfølging av de som blir mobbet. Dette er kun en referatsak, og ikke en gang dette har ordføreren valgt å sette på sakskartet for politisk behandling. På nytt skal vi lukke øyne og øre. Alt skal dyttes over på administrasjonen.

Vi føler et behov for å si ifra om at dette ikke kan vedvare, for i lengden kan det få alvorlige følger for Vestbyskolen.

Skolepolitikken er usammenhengende, tilfeldig og omstridt

Det er ikke til å stikke under en stol at det over tid har utviklet seg en misnøye til Vestbyskolen. Mange skoler er vel og merke gode, mens vi på andre har utfordringer. Mye av misnøyen bunner i at foreldre, innbyggere og politikere opplever at de ikke får tilstrekkelig informasjon om den reelle tilstanden. Utfordringer vedrørende ungdomsmiljøene i kommunen, som mobbing, vold, trusler og narkotika blir dysset ned og bagatellisert. Utfordringene blir tilslørt med andre parametere og statistikker som Vestbyskolen skårer bra på. Vi er kjent med at det er mye bra som foregår i Vestbyskolen, men når det stilles konkrete spørsmål om kritikkverdige forhold, og svarene er svada, er det en naturlig reaksjon at foreldre, innbyggere og politikere blir bekymret og tvilende. Alt annet ville vært rart. Vi kan ikke være bekjent med at informasjonen som utgis faktisk skaper forvirring. Samhandling mellom skoleledere, skoleadministrasjon og politikerne betinger åpenhet. Innbyggerne ønsker at Vestbyskolen utviser åpenhet omkring utfordringene som eksiterer i Vestbyskolen.

Dette er ikke innbyggerne alene om – også politikerne ønsker åpenhet. Paradokset er at det er politikerne som bestemmer. Beklageligvis har vi et Arbeiderparti som stikker kjepper i hjulene våre hver gang vi prøver å ta tak i problemer i Vestbyskolen og barn- og unges oppvekstmiljøer. Vårt ansvar og mandat som folkevalgte er å finne gode løsninger på virkelige problem, for faktiske mennesker. Arbeiderpartiet hindrer oss i å utføre mandatet vårt – vi er i stedet blitt satt opp som skyteskiver, noe som svekker den offentlige samtalen og Vestbyskolen. Vi er nødt til å snakke mer om problemene våre, ikke mindre. Tilliten vi har til vår sittende politiske ledelse er tynnslitt. Vi forlanger at ordføreren og flertallspartiene sikrer mer åpenhet.

Vi har mistet den politiske kontrollen over skole- og oppvekstpolitikken

Temaer som ansattes arbeidsmiljø, barn- og unges skolemiljø og hærverk av offentlig bygg er eksempler på saker vi har ønsket å få nærmere innsikt i. Dette er ikke på vårt bord, får vi klar og tydelig beskjed om. Dette må fagfolk ta, og vi skal stole på at administrasjonen gjør det som trengs. Vi skal med andre ord fraskrive oss alt ansvar. Dette mener vi er total skivebom.

Ronald Reagan sa følgende: «Trust, but verify». I overført betydning så er det vår plikt og ansvar å sørge for at elevenes- og lærernes rettigheter blir ivaretatt. Det betyr at vi aldri kan senke guarden. Vi må hele tiden følge med. Det er voldshendelsen på Vestby ungdomsskole et soleklart eksempel på. Vi ble fortalt at ingen ansatte og elever ble skadet. Senere fikk vi vite av foreldre at informasjonen ikke medførte riktighet. Når vi forsøkte å ettergå informasjonen, fikk vi til svar at dette hadde vi ikke noe med. I formannskapsmodellen er nemlig alt ansvar overlatt til administrasjonen. Etter noen uker ble det ble konstatert fra rådmannens side at informasjonen som ble utgitt var feil.

Bak i kulissene har dette gitt etterspill for mange politikere. Kritikken går på at vi ikke forstår formannskapsmodellen og kommuneloven. Det er nemlig sånn at kommunestyret er skoleeier kun når vi er samlet som kommunestyre. Altså 4 timer, 10 ganger i året, er vi skoleeier. Tilsvarende 2 dager. De øvrige 363 dagene i året er vi tydeligvis ikke det, og har fraskrevet oss alt ansvar. Skolen er dermed overlatt i sin helhet til administrasjonen, og vi skal holde oss unna. Selv om Arbeiderpartiets egen kunnskapsminister Tonje Brenna eksempelvis peker på svært høye mobbetall i Vestbyskolen.

Hvem er ansvarlig?

I en kommune er det politikerne som bestemmer. Det er politikerne som er ansvarlige. Administrasjonen utfører hva enn vi ber de om. Det er derfor opplagt at vi må ta tak i de ubehagelige sakene, de vanskelige sakene, de positive sakene, ja, vi må ta ansvar for alt. Arbeiderpartiet må kurere berøringsangsten. Vi oppfordrer Arbeiderpartiet til å brette opp ermene og ta fatt på utfordringene i Vestbyskolen og ungdomsmiljøene. En start er å gjenopprette skole-, oppvekst og kulturutvalget. Et utvalg som omtrent alle kommuner vi sammenligner oss med har.

Det holder ikke med et ad hoc-utvalg som skal se på noe helt overfladisk i tre måneder, som så skal munne ut i en rapport som ikke følges videre. Dette er dyptgående utfordringer, på mobbing, vold, trakassering, trusler, rus, spiseforstyrrelser og utenforskap, for bare å nevne noe, som vi må jobbe godt med, kontinuerlig og over tid. Ikke med et 3-måneders venstrehåndsarbeid.

Det starter på toppen

Det har vært en historikk med at sentrale politikere blir utskjelt og kritisert i lukkede formannskapsmøter, hvor vi blant annet har blitt kritisert for å bryte de etiske retningslinjene og at vi ikke forstår vår rolle som politikere. Framover håper vi at kritikken kanaliseres i forumer som er åpne for offentligheten.

Vi lar oss ikke bølle til taushet! Vi bryr oss. Vi bryr oss om lærerne. Vi bryr oss om ungdommen. Vi bryr oss om at alle kommunens innbyggere skal ha det bra. Og det verste? Vi kommer til å fortsette å bry oss!