Gå til sidens hovedinnhold

Vi ser det ikke. Derfor har det kunnet fortsette i årevis

Leserbrev skrevet av Magne Klann, Miljøpartiet de Grønne i Vestby.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Regjeringens planer for å redde Oslofjorden lar vente på seg. I mellomtiden kan Vestby og andre kommuner langs fjorden bidra til å redde livet i her.

De fleste har en fiskehistorie de aldri glemmer. I 2005, mens jeg egentlig jaktet på en albino storskarv med kamera ved Ulvøya, dukket det plutselig opp flere store torsk helt inne på grunna. Jeg tjuvlånte et snøre med krok i en fortøyd robåt og tredde på et blåskjell. Etter få sekunder kom en torsk svømmende målrettet og tok blåskjellet. Å se fisken ta agnet på denne måten, var et adrenalinkick på høyde med hva som helst annet. Torsken veide fem kilo, og det ble familiemiddag for flere dager.

Dette var altså noen få år siden. Et lite øyeblikk i naturens perspektiv. Nå er det knapt torsk igjen i fjorden. Det er forbudt å fiske etter den for den vanlige fritidsfisker. Tiltaket er riktig, men trist. Privatpersoner ville kunne fiske igjen dersom vi regulerte de faktiske årsakene til den store reduksjonen i fiskebestanden i fjorden.

Hvor ble det av torsken?

Som så ofte ellers i naturen er årsakene sammensatt, og i stor grad menneskeskapt. Den samlede belastningen har blitt for stor. I 2016 ble flere grunner sprengt vekk i Indre Oslofjord midt i gytesesongen. Avrenning fra jordbruk med overgjødsling fører til dårlig vannkvalitet med lite oksygen og dårlig sikt og lysgjennomgang. Men viktigst av alt ifølge Havforskningsinstituttet er tråling.

For hundre år siden var Oslofjorden arbeidsplass for flere hundre fiskere. Det ble fanget 2000 tonn brisling årlig på 40-, 50 og 60-tallet. I 2018 var tallet 139 tonn. Sakte, men sikkert har fiskeartene blitt belastet for hardt. Havet er en fantastisk ressurs som fornyer seg selv år etter år, hvis mennesker ikke ødelegger balansen. For en bonde er det veldig lett å forstå hva som skjer hvis man spiser opp settepotetene. Da blir deg ingen poteter neste år. I havet er ikke dette like enkelt.

Nye «settepoteter» kommer svømmende fra andre områder. i hvert fall til en viss grad. Og i hvert fall en stund. Forskerne har advart lenge. Bestandene blir overvåket, og det har ikke manglet på advarsler. Men forskere er sjelden skråsikre, de peker på tendenser, og er åpne om feilkilder og usikkerhet. Politikerne må vurdere budskapet om forsiktighet opp mot arbeidsplasser og økonomi.

Da har naturen en tendens til å tape.

Tråling er synderen

I en fersk rapport peker Havforskningsinstituttet på en hovedårsak til nedgangen i torskebestanden: Reketråling. Det få yrkesfiskere som er igjen langs Skagerrakkysten driver nesten bare med reketråling. For å holde lønnsomheten oppe får rekefiskerne lov til å tråle uten skillerist - en innordning i trålen som hindrer bifangst av fisk. Nordpå er slike lovpålagt, men her sør er det litt tynnere grunnlag for fiskerne, og bifangsten ble ansett som viktig for inntjeningen. Økonomiske hensyn vinner over kunnskapen. Skagerrakkysten er et av de områdene i verden der trålefisket drives hardest. Vi har handlet mot bedre vitende i årevis, og håpet på det beste. Nå ser vi resultatet.

Det har ikke gått bra: Livet i Oslofjorden er i ferd med å forsvinne.

Det andre store problemet med tråling er at havbunnen blir ødelagt. I Oslofjorden ser hele bunnen ut som en nypløyd åker. Stadig pløyes det opp, og naturen får ikke tid til å restituere seg. Vi ser det ikke. Derfor har det kunnet fortsette i årevis.

Avrenning fra menneskelig aktivitet

Nest etter tråling mener NIVA (Norsk institutt for vannforskning) og Havforskningsinstituttet at avrenning fra menneskelig aktivitet er den viktigste årsaken til situasjonen i fjorden. Avrenning fra både industri, jordbruk og avløp påvirker miljøet der. Særlig er næringssaltene i kunstgjødsel et stort problem. I regnvær vaskes disse stoffene ut av jorda, havner i fjorden og skaper algevekst.

Denne algeveksten påvirker artssammensetningen og fører til oksygenmangel på bunnen. Da forsvinner artene som lever der. Klimakrisen forsterker denne effekten med periodevis store nedbørsmengder. Varmere vann endrer også livsvilkårene i fjorden.

Utviklingen kan snus!

Havforskningsinstituttet foreslår mange tiltak for å gjenoppbygge og restaurere Oslofjorden. Å forby bunntrål og redusere avrenning er noen av dem. Forvaltning og politikere på både nasjonalt og lokalt nivå må lytte til ekspertenes varsko. Planer er på vei, men det går sakte. Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn har lovet at den lenge bebudede helhetlige planen for Oslofjorden skal bli ferdig i løpet av våren. Regjeringen jobber også med en stortingsmelding om marint vern.

Vi i Miljøpartiet De Grønne mener mer fredning og strengere regulering av fiske er veien å gå for å verne og gjenoppbygge ødelagte hav- og fjordområder. Vi mener også at et forbud mot bunntråling må til. Dette vil være særlig viktig for Oslofjorden og torskebestanden der. Havforskningsinstituttet har trukket fram Øresund som et eksempel på at forbud virker. Der har bunntråling vært forbudt siden 1932, og en «bred alders- og størrelsessammensetning hos torsk blitt bevart, også gjennom perioder preget av ugunstig miljø og dårlig rekruttering».

Naturen har en fantastisk evne til å tåle menneskelig mishandling. Enkelte områder, også i Vestby, er nå fredet mot hummerfiske. Dette har hatt positive effekter for hummerbestanden, men også for torsk. Mens vi venter på regjeringens planer, som forhåpentlig vil inneholde et bunntrålforbud, er det mye vi kan gjøre lokalt. Kommunene langs fjorden kan lage insentivordninger som oppmuntrer bønder i området til å redusere nitrogenutslipp. Å unngå høstpløying under marin grense, etablere grønne belter og fangdammer langs vassdragene er tiltak som Havforskningsinstituttet trekker fram. Å sørge for at kloakkrenseanleggene er tilpasset befolkningsveksten i området er også viktig.

Vi i kommunen må investere nok i denne infrastrukturen. Og vi kan oppmuntre til å bygge flere utslippsfrie boliger med lokale, lukkede renseanlegg.

Tilbake til Ulvøya i 2005: Etter at juletorsken var sikret kom faktisk skarven flyvende og satte seg. Uheldigvis var desemberlyset litt svakt, og bildet ble ikke helt så bra som planlagt. Vi kan la den stå som et symbol på Oslofjorden før alt kollapset.

Kommentarer til denne saken